Offertyranniet

«Var det virkelig umulig å argumentere for å hjelpe flyktningene i nærområdene i fjor vår?», spør Anne Minken i denne kronikken som sto i Klassekampen 20. mars 2016.

Terje Tvedt hevder at han har brukt betegnelser som godhetsregime og godhetstyranni som rent analytiske begrep i flyktningdebatten. Dette kan nok være riktig når det gjelder analysene av norsk bistandspolitikk, men er det riktig når det gjelder Tvedts bidrag i flyktningdebatten? Her kan jeg ikke forstå annet enn at det dreier seg om ganske grovkornet politisk polemikk, og ikke om vitenskapelig analyse.

Terje Tvedt ga sitt første innspill til den såkalte godhetstyrannidebatten i en kronikk i Morgenbladet 29. mai i fjor. Her rettet han en skarp kritikk mot de åtte hjelpeorganisasjonene som først lanserte forslaget om 10.000 syriske kvoteflyktninger til Norge (VG 11. mars 2015). Seinere har Tvedt kommentert debatten som fulgte i et innlegg i Morgenbladet (24. desember), i en kronikk i Aftenposten («Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv» 13. mars) og seinest på et debattmøte arrangert av Morgenbladet (16. mars).

Tvedt hevder at det våren 2015 var skapt et politisk klima i Norge som gjorde det nærmest umulig å argumentere for hjelp i nærområdene uten å bli stemplet som kald og kynisk. Men var det virkelig sånn? I tidsrommet fra hjelpeorganisasjonene fremmet forslaget om 10.000 syriske kvoteflyktninger i begynnelsen av mars og fram til Terje Tvedts kronikk sto på trykk i mai, var det, så vidt jeg kan forstå, en åpen og relativt saklig debatt om hjelp i nærområdene versus å hente et antall flyktninger til Norge. Hjelpeorganisasjonene hadde brukt mye plass til denne problemstillingen da de lanserte forslaget om 10.000 syriske flyktninger. De argumenterte for et både-og. Erna Solberg, derimot, argumenterte for hjelp til nærområdene i stedet for å åpne for flere syriske flyktninger til Norge. Så vidt jeg kan se ble hun i utgangspunktet verken tiet i hjel eller fordømt på moralsk grunnlag.

Debatten hardnet nok litt til utover våren med påstander om sinnelagsetikk og følelsesstyring på den ene siden og regnestykker og tallknusing på den andre sida. Men det var hele tida en åpen debatt hvor alle synspunkter kom til orde. Terje Tvedts kronikk 29. mai bidro imidlertid sterkt til å svekke saklighetsnivået og øke bruken av invektiver. Her karakteriserte han hjelpeorganisasjonene som narsissister og voktere av nasjonens moral og hevdet at de hadde etablert en moraliserende diskurs som lukket for motargumenter.

Og det er mer ureint trav i Tvedts kronikk. Han tillegger hjelpeorganisasjonene et standpunkt om at 10.000 kvoteflyktninger til Norge ville kunne løse flyktningsituasjonen i Syria og påvirke Libanons flyktningpolitikk. Tilhengerne av å hente et antall syriske flyktninger hit var sjølsagt ikke i nærheten av sånne standpunkter. Tvedt hevder også at det aldri ble gitt noen begrunnelse for hvorfor det var så viktig at syriske flyktninger ble hentet ut, og at det ikke ble sagt noe om hvilke flyktninggrupper som burde prioriteres. Men dette er eksplisitt behandlet i hjelpeorganisasjonenes kronikk. Kronikken peker på at en del flyktninger vanskelig kan få tilstrekkelig beskyttelse i nærområdene. Det gjelder blant annet mange kvinner som har flyktet alene med barn. Terje Tvedt tillegger altså hjelpeorganisasjonene standpunkter de ikke har, og i stedet for å argumentere mot organisasjonenes begrunnelser, later han som om begrunnelsene ikke finnes. Dette vil jeg kalle gode gammeldagse debattknep. Det blir ikke vitenskapelig analyse selv om opphavsmannen er en merittert professor.

I desember oppsummerte Terje Tvedt noe av den såkalte godhetstyrannidebatten i et innlegg i Morgenbladet. Og nå er tonen blitt sår og forurettet. Han hevder at hans forslag om storstilte hjelpeprosjekter i nærområdene ble fordømt som umoralsk, og sammenlignet med å stenge dørene for jødene i mellomkrigstiden.

På Morgenbladets debattmøte 16. mars kom han igjen tilbake til dette. Her hevdet han at han ble karakterisert som «nær nazist». Dette høres jo ikke bra ut. Var det virkelig sånn at forskeren Terje Tvedt ble utsatt for grov hitling? Tvedts belegg for disse påstandene var et intervju med Jan Egeland i Morgenbladet (4. juni 2015). Den eneste personkarakteristikken Egeland kommer med i intervjuet er at Tvedt er god på vann, men ikke forstår seg på nødhjelp. Syria-situasjonen ble ikke direkte sammenliknet med avvisning av jødiske flyktninger i mellomkrigstida: Jan Egeland brukte dette argumentet etter at intervjueren hadde stilt et direkte spørsmål om hva han ville ha valgt hvis valget sto mellom et fullfinansiert program i nærområdene, eller å hente flyktninger til Norge. Jeg gjentar Egelands svar i sin helhet, så får leseren selv bedømme om dette er et eksempel på hitling av en meningsmotstander:

«Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og da tenker jeg tilbake til krigens Norge. Jøder, sigøynere, motstandsfolk var alle veldig skviset. Og da sier utenverdenen: Dere må velge, hjelp inne i Norge, eller hjelp med å reise til Sverige, eller å bli mottatt i England eller Canada eller USA. Nei, vi forlangte alle tre. Og vi fikk det. Vi fikk svenskesuppe til Norge, vi fikk asyl i Sverige, og vi fikk reise til Canada. Hva i all verden er dette at verdens rikeste folk sier 'dere må velge'? Enten 100 ulltepper i Syria eller én i Norge?»

Det slår meg at en mann som selv har karakterisert sine meningsmotstandere med ord som «narsissister», «fariseisk» og «voktere av nasjonens moral», har forbausende lav toleranse for motargumenter. Tvedt plasserer seg i den klassiske offerposisjonen som vi kjenner så godt fra diskusjoner om rasisme, innvandring og muslimer.

Et siste retorisk krumspring fra Terje Tvedts side er sammenblandingen av bombingen av Libya med ønsket om å ta imot flere syriske flyktninger. I Tvedts framstilling er det i all hovedsak de samme kreftene som frontet begge sakene. Kanskje får han noen til å tro det? Derfor er det dessverre nødvendig å slå fast at ingen av de partene som han i første rekke angriper i den siste kronikken, de norske biskopene, lederen av partiet Rødt i Bergen og SV-eren Sunniva Eidsvoll, ivret for bombing av Libya. Det gjorde derimot Jens Stoltenberg, som nå sender Nato-krigsskip til Middelhavet for å plukke opp flyktninger og returnere dem til en uviss skjebne i Tyrkia.

For meg er det nok en indikasjon på at Tvedt bruker godhetstyranni-begrepet om fenomener han ikke liker, og ikke som et analytisk begrep.


Les også denne innledninga om flyktning- og innvandringspolitikk.


Written by Anne Minken in misc on sø. 20 mars 2016.