Meandermassakren

11. mai behandler bystyret en plan som kan føre til ubotelig skade på et flott område av Alnaelva. Her forteller Rødt-medlem Gudmund Dalsbø om planen.

Nå også med del 2: Skal Alnaparken bygges ned?, av Morten Falck.

Da Oslos forrige byråd i fjor foreslo og fikk vedtatt såkalte aktivitetssoner i Marka, førte det til omfattende protester. Det nye byrådet måtte love å gjøre om vedtaket. På denne bakgrunnen er det underlig at det er så stille om en plan som skal opp i bystyret 11. mai, og som legger opp til å vansire en flott og delvis nokså uberørt del av Alnaelva.

Planen heter VPOR for Breivoll. Bak den kryptiske forkortelsen skjuler det seg en «veiledende plan for det offentlige rom», en overordna plantype som skal sikre at det blir tilstrekkelig med parker, torg og andre møteplasser i områder som etter hvert skal fylles med boliger. VPOR er en god tanke – all den tid slike områder har mange tomteeiere, som hver og en nok vil bygge mest mulig på si tomt og la de øvrige ta seg av fellesbehov.

Breivoll er i denne planen området på begge sider av Alna og jernbanen fra Tvetenveien til gamle Smart Club. Her vil en plassere opp mot 3000 boliger og 10–15000 arbeidsplasser. Mye kan sies om å ha så mange boliger i denne trange, vindfylte og forurensa korridoren. Antakelig er det en dårlig ide. Derfor må det pynting til, og her kommer elva inn.

I dag er den en fredelig og litt vill idyll, skjult og ganske hemmelig for den som ikke begir seg inn på stiene bak lagerskur og småindustri langs Smalvollveien. Her dukker det opp store og åpne strandsumpområder, her slynger elva seg i vide svinger (meandere). Dette er en landskapstype vi ellers ikke ser i byen. Våtmarkene gir gode forhold for insekter, som igjen er mat for flaggermus, svaler og sivspurv. Her er stokkand, krikkand og knekkand, og det vokser valurt. Til å være så nært industri og gjennomgangstrafikk er det merkverdig fredelig. Det skal ikke vare lenge. For at tomteeierne skal få bruke sine kvadratmeter til bolig- og næringsbygg, må villmarka urbaniseres og bli til – Meanderparken! (Planen bruker begrepet "naturlik park".) Den skal få et nettverk av gang- og sykkelveier. Hovedstiene flyttes fra randsonen og ned mot elva, som skal få flere bruer. I våtmarksområdene skal det legges opphøyde bruganger. Overgangen mellom "parken" og de nye boligene skal være diffus.

Det bør absolutt tas noen grep som gjør denne delen av Alna mer tilgjengelig og interessant for flere. Men VPOR legger opp til en meandermassakre. Det er mest tydelig på side 72 i planen. Der gjengis blant annet en visjon for Breivoll. Dette er på moderne vis illustrert over halvannen side: Byrommet med boliger og forretninger er flytta heilt inn mot elvebredden, som har fått langstrakte trapper ned mot vannet, og ute i elva padles det. "Det er bare en illustrasjon", vil nok planleggere og politikere si, men det som illustreres, er en svært manglende forståelse for betydninga av varierte naturopplevelser i Norges tettest befolka dal. Planen bør avvises.

Her er lenke til planen.

Skal Alnaparken bygges ned?

Oslo er en hovedstad med mange overraskelser. En av dem er Alnaparken. Den synes nesten ikke på kartet, for den er bare en smal renne i landskapet. Men ta en tur gjennom den en varm sommerdag, og du får følelsen av å være i Amazonas!

Her kryper slåpetornkrattet som hvite skyer over bakkene om våren, her vaier det springfrø når sommeren blir skyggefull under piletrærne. Her svirrer det fluer og her fløyter det fugler som ikke finnes andre steder. Og innimellom vitner forvillede planter om at her har mennesker bodd: akeleier!

Det er så kort fra Kværner til Bryn. Men så fortsetter elva, og det skulle turstien også. Da vi planla «Alna miljøpark» på 1990-tallet, var det en uttrykkelig forutsetning at parken skulle fortsette videre oppover langs elveløpet. Her skifter imidlertid naturen. I stedet for den raske brusingen fra elva, der den presser seg nedover gjennom fosser og stryk og trange gjel, kommer vi til et bedagelig landskap av gressletter, et «uutforsket» eldorado der du venter å finne padder og salamandere. Her kan reven liste seg usett forbi deg på bare meters avstand. Her bygger og bor ender og vadefugler. Du får følelsen av ro og fred. Her står tida stille. Elva renner her over en slette så jevn at den lager meandere – en naturtype vi nesten ikke har i Oslo.

Hva er meandere?

Egentlig en gresk bord. Der elva renner over flatt sletteland vil den bukte og slynge seg. Noen ganger vil den ha så mye vann at elveslyngningene vil forandre sitt leie, de kan ganske enkelt grave seg gjennom en sving. Kanskje er det 50 år til neste gang, men det vil skje. Slikk pulserer og banker naturen som et levende hjerte. For noen er det en katastrofe som skjer når elveløpet skifter. For andre en velsignelse. Bygger man derimot en stram struktur rundt meanderne, vil hele denne vekslende, skiftende, levende hjertebankingen brått ta slutt. Her er det et «Bare se, men ikke røre»-prinsipp som gjelder. Om elva ikke renner fritt, kan den ikke danne meandere. Da er det slutt på denne naturtypen i Oslo. For godt.

Sølvvåpenflua

Og det nærmer seg en annen skjebnedag med raske skritt. For her, hvor sommeren suser i sivet og intet menneske går, her er det rikeste finnestedet for en sjeldenhet fra rødlista over insekter: den sølvglinsende våpenflua Odontomyia argentata. I rødlista er den oppført som truet. Det betyr at den kan dø ut fra Norges fauna.

Den 18. mai 1985 var en strålende dag, med blå himmel og varm sol, sønnavinden rusket av og til i pilegreinene og tårnseilerne skrek. Jeg sto på bredden, som var en usikker skråning av knuste murstein – et minne om teglverksdriften i strøket for 100 år siden. Plutselig ser jeg et underlig syn: en sverm av små sølvkuler som stiger opp fra sivet. De danser opp og ned foran meg, hver og en ser fri ut i forhold til de andre. Så kommer et vindstøt, og borte er de.

Hva i alle dager var det jeg så? Sølvkuler kan ikke fly. Det kan derimot våpenflua med det klingende navnet Odontomyia argentata. På norsk kaller vi den sølvvåpenflue. Det er hannene som glitrer i solskinnet. På ryggsida er de besatt med små, hvite hår, som glitrer når sola skinner på dem i riktig vinkel. Hunnene mangler disse hårene, og ser bare brune og unnselige ut.

Det er logisk nok. For mens hannene skal konkurrere om hunnenes gunst, skal hunnene gjemme seg for alle glupske fugler. Og for menneskenes utbyggingsgalskap.

Skal vi se på at denne spennende flua forsvinner fra norsk natur? Skal våre barn og barnebarn miste muligheten til å oppleve et av naturens mysterier? Eller skal vi ta til vettet og huske hva vi sa for bare 15 år siden? Siden den gangen er naturmangfoldloven vedtatt av Stortinget, for å sikre mot nettopp slike tiltak som disse planene.

Noen av oss var skeptiske allerede den gangen. Vi visste at profitt og penger er sterkere enn pene ord og luftige løfter. Det er en fattig trøst å sitte igjen i et goldt og gjennomregulert landskap og si: «Hva var det jeg sa?». Men likevel: Denne trusselen må stoppes.


Written by Gudmund Dalsbø in misc on ma. 09 mai 2016.