Flyktning- og innvandringspolitikk

Dette er ei innledning Anne Minken holdt på et lagsmøte i Rødt Østensjø i mars 2016.

Vi lever i en tid med store politiske endringer. I en sånn tid kommer grunnfesta politiske standpunkter under press – både fordi verden endrer seg raskt og på måter som vi ikke forestilte oss for bare kort tid siden, og fordi mange rundt oss skifter mening og havner på standpunkter som vi trodde det var utenkelig at de kunne lande på.

Det gjelder både kommunister, venstresosialister og liberale intellektuelle. I en sånn situasjon tror jeg det er viktig å holde fast ved en del grunnleggende standpunkt når det gjelder innvandrings- og flyktningpolitikk og minoritetspolitikk. Vi bør være ekstra bevisste på at vi ikke skal skli på standpunktene nå når presset fra omverdenen er stort. Det betyr selvsagt ikke at vi kan la være å forholde oss til de dramatiske endringene som har funnet sted det siste året.

La oss begynne med en kort repetisjon:

I mars 2015 gikk åtte norske hjelpeorganisasjoner sammen om en kronikk som oppfordret til å ta imot 10.000 kvoteflyktninger fra Syria (Røde Kors, Norsk folkehjelp, Amnesty, NOAS, Flyktninghjelpen, Kirkens nødhjelp, Redd Barna, Care). Samtidig argumenterte de for å styrke hjelpen i nærområdene. Bakgrunnen var den desperate situasjonen, der mer enn halvparten av Syrias befolkning var på flukt fra krigshandlingene, de fleste internt i Syria, men over tre millioner hadde flyktet til Libanon, Jordan og Tyrkia. FNs høykommissær for flyktninger gikk derfor ut med en oppfordring om at Europa burde ta imot 140.000 syriske flyktninger for å dempe presset på Syrias naboland. Hjelpeorganisasjonenes forslag fikk raskt støtte fra alle de politiske partiene unntatt H og Frp. I april fattet Arbeiderpartiets landsmøte et vedtak om at Norge burde ta imot 10.000 kvoteflyktninger fra Syria over en toårsperiode. På den tida virket dette som et høyt tall. Ved stortingsbehandlingen i juni ble antallet prutet ned til 8.000 over en fireårsperiode i et forlik hvor Frp ikke var med.

Virkeligheten innhentet raskt dette vedtaket. I løpet av 2015 kom det over 30.000 flyktninger (asylsøkere) til Norge, tre ganger så mange som gjennomsnittet de siste åra. Den voldsomme økningen kom fra og med august og med oktober og november som toppmåneder. Til Europa kom det over en million.

Flyktningstrømmen utløste både positive og negative krefter. Spontant oppstod nettverk av frivillige som bisto flyktningene med mat, klær og annen praktisk hjelp som det offentlige mottaksapparatet ikke klarte å dekke. Refugees welcome to Norway startet på Facebook 22. august og fikk raskt aktive lokalavdelinger med Refugees welcome to the Arctic som en av de modigste.

Men det var også sterke motkrefter. I diskusjonene kan vi følge minst tre hovedlinjer. Det dreier seg om mistenkeliggjøring av hjelperne, mistenkeliggjøring av flyktningene og påstander om at av alle slags negative samfunnsmessige konsekvenser skyldes mottak av flyktninger.

Mistenkeliggjøring av hjelperne finner vi i Frps retorikk rundt «godhetstyranniet». Men det var også mange intellektuelle som la seg på denne linja i flyktningdebatten. Startpunktet tror jeg kom med Terje Tvedts kronikk i slutten av mai i fjor, kalt «Narsissismens triumf».

Narsissisme betyr å være forelsket i sitt eget speilbilde. Tvedts kronikk var en kritikk av hjelpeorganisasjonenes initiativ. Han hevdet at de iscenesatte seg selv som voktere og iverksettere av landets moral ved å organisere en kostbar statsfinansiert dugnad i Norge. Han kritiserte ikke bare oppfordringen om å ta imot 100.000 kvoteflyktninger, men harselerte også med oppfordringen om å gi mer til nærområdene. Organisasjonene hadde nemlig regnet ut at Norges bidrag per syrisk flyktning i nærområdene utgjorde ni øre pr dag. De pekte på at det måtte være et «rimelig samsvar mellom katastrofens omfang og våre bidrag til ofrene».

Tvedt skrev:

«Men hva er et «rimelig samsvar»? Kronikken gir ikke én antydning. Dobbelt så mye støtte vil fortsatt utgjøre bare 18 øre. En støtte på fem milliarder kroner ville gjort Norge til den suverent største giveren, men det ville fortsatt blitt godt under en krone på hver. Hvis forskjellen på å være et godt eller dårlig menneske eller en solidarisk eller ikke-solidarisk nasjon er om man mener at staten skal gi 9 eller 18 øre til ofrene, da er ikke bare diskusjonen om verden blitt meningsløs, men debatten om moral blitt fariseisk.»

Terje Tvedt er historiker og er kjent som en skarp og god kritiker av den norske modellen for freds- og bistandsarbeid. I 2003 lanserte han begrepet «Det farlige godhetsregimet» som en karakteristikk av norsk bistandspolitikk. Han har også vært en tydelig stemme i motstanden mot norsk deltakelse i Libya-krigen. Han er en person mange på venstresida har hatt tillit til. Da jeg leste kronikken hans i slutten av mai, var jeg uenig i at han stilte hjelp til flyktningene i nærområdet opp mot å ta imot et mindre antall i Norge, men jeg reagerte ikke så negativt. Jeg var jo enig i mye av kritikken hans av norsk bistandspolitikk og den overbetalte bistandseliten. Men når jeg leser kronikken om igjen nå, i lys av debatten som den dreiv fram, får jeg den i vrangstrupen.

Han fikk ikke bare følge av Frp og alskens kommentarfeltskribenter, men også av intellektuelle som filosofen Jens Saugstad og sosiologen Kjetil Rolness.

13. mars i år fulgte Tvedt så opp med en kronikk i Aftenposten. «Godhetstyranniet.no» er overskriften i papirutgaven. I nettutgaven heter den «Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv» (intet mindre). Kronikken må uten tvil være til stor glede for Sylvi Listhaug og Frp. Tvedt angriper blant annet lederen av Bergen Rødt og de norske biskopene for å ødelegge debatten om flyktningpolitikk med moralisering. Han mener «godhetstyranni» dreier seg om et ikke-moraliserende, rent analytisk begrep som gjør det mulig å avdekke hersketeknikker. Etter mitt syn bruker han begrepet som en negativ merkelapp på meningsmotstandere. Han framstiller det som om meningsmotstanderne bare er følelser, mens han selv og de som er enige med ham står for fornuften. De selverklærte «godhetstyrannene» setter seg selv – «de gode» menneskene – opp mot oss andre; «de onde» menneskene, skriver han. Han påstår også at det var den samme godhetsretorikken som stilnet enhver innvending mot bombingen av Libya. Det var De gode som ville bombe, mens de som var motstandere av bombing, var kynikerne; de egoistiske, de som ikke følte nok for de forfulgte i Libya. Det er jo et ganske råttent debatt-triks.

Den andre hovedlinjen handler om å mistenkeliggjøre flyktningene.

De som følger denne linja, er en svært blandet gruppe. Argumentasjonen har gått i litt forskjellige spor. Sentralt står at flyktningene ikke er virkelige flyktninger, men arbeidssøkere, også kalt lykkejegere. Det blir hevdet at det virkelig store presset kommer fra Afrika sør for Sahara. For noen ble det etter hvert viktig å understreke at det ikke dreide seg om en flyktningkrise, men om en migrantkrise. Ord er viktige. Flyktning skaper sympati i langt større grad enn migrant. Bruken av ordet migrantkrise grep om seg utover høsten og falt sammen med en tendens til at sympatien for flyktningene var i ferd med å snu.

Med statistikken for 2015 klar vet vi at flyktningene i all hovedsak kom fra krigsområder som Syria, Irak og Afghanistan. Det gjelder både hvis vi ser på Europa som helhet og på Norge.

Totalt for 2015 var mer enn halvparten av flyktningene som kom til Norge, fra Syria eller Afghanistan. Men dette forandret seg over tid. I perioden september til og med november kom de fleste fra det utbombede Syria. I oktober og november kom det også mange fra andre krigsområder, Afghanistan og Irak. Antallet asylsøkere fra Eritrea og Iran økte noe i løpet av høsten, men sammenliknet med de tre store gruppene var tallene lave. Fra Somalia kom det færre i 2015 (både absolutt og relativt). Fra afrikanske land utenom Eritrea, Etiopia og Somalia kommer det svært få asylsøkere.

Bildet er stort sett det samme hvis vi ser på Europa som helhet. Det er krigene i Syria, Irak og Afghanistan som driver flyktningstrømmen. Selvfølgelig er det også arbeidsmigranter blant disse, men noen stor strøm fra Afrika sør for Sahara viser seg ikke i statistikken. Og også blant arbeidssøkerne finnes det folk som flykter fra diskriminering og undertrykking. For eksempel var mange av dem som kom fra Kosovo, Serbia og Montenegro, rom, folk som er hardt rammet av diskriminering og undertrykking i hjemlandet.

Til tross for den klare dokumentasjonen på at flertallet av flyktningene kommer fra krigsområder, har påstanden om at de likevel ikke er krigsflyktninger dukket opp. Det er særlig Human Rights Service (HRS) og nettstedet Document.no som har kjørt denne linja. De argumenterer med at flyktningene i mange tilfeller ikke kommer direkte fra områder med kamphandlinger. De skal ha oppholdt seg i Tyrkia eller andre naboland noen tid. Denne argumentasjonen viser igjen en kamp om orda. Det er svært viktig for noen å unngå ord som flyktning og krig. Grovere skyts dreier seg om at hele flyktningestrømmen er drevet av IS for å etablere en femtekolonne i Europa. Påstanden har dukket opp mange steder. Hege Storhaug i HRS har uttalt at så mye som 80 % av flyktningene kan være IS-sympatisører.

De er ikke flyktninger, i alle fall ikke krigsflyktninger, og kommer de fra krigsområder, er de i hvert fall IS-sympatisører og som unge og ugifte menn trolig seksualovergripere når de kommer til Vesten. Denne argumentasjonen har sammenheng med synet på muslimer. På dette feltet har vi en negativ utvikling som har pågått over lang tid, men som eskalerer i forbindelse med flyktningkrisa.

Det blir ofte framstilt som om de som er negative til innvandrere og til muslimer spesielt, tilhører arbeiderklassen. De bor på Oslos østkant og har muslimene tett innpå livet. Det er disse som bærer byrdene ved innvandringen. Liberalerne og venstresosialistene bor trygt og godt på vestkanten. De ser knapt en muslim. For dem er det kostnadsfritt å være tolerante og multikulturelle. Dette bildet har aldri vært helt sant, og det har blitt mindre og mindre riktig etter hvert som stadig flere intellektuelle og samfunnstopper nå advarer mot islams framvekst i Norge (blant annet Elin Ørjasæter, Knut Olav Åmås, Hilde Sandvik, Kjetil Rolness og Jon Hustad.)

For så vidt er det ikke nytt at de intellektuelle er en drivkraft her. Muslimhatet har ikke oppstått spontant, så å si fra «folkedypet». Det har hele tida hentet næring fra et intellektuelt sjikt. Nettdebattene har blant annet vært inspirert av Samuel Huntingtons teorier om sivilisasjons-sammenstøtet (The clash of civilizations) og det konspirasjonsteoretiske verket Eurabia av Bat Yeor. I de seinere åra er slike synspunkter løftet fram fra nettdebatt og bloggsfæren til medieoffentligheten, først gjennom Fremskrittspartiets påstander om snikislamisering, som også deler av Arbeiderpartiet hengte seg på. Blant de intellektuelle fikk disse teoriene særlig form av et forsvar for ytringsfriheten og stadig gjentatte oppfordringer om «å våge å ta debatten» om negative sider i innvandrermiljøene.

Nå går det under dekke av begrepet «islamkritikk» og synspunkter som vi tidligere ville ha karakterisert som islamofobi eller muslimhat seiler under samme flagg. Hege Storhaug, Max Hermansen og Hans Rotmo blir alle karakterisert som islamkritikere av sentrale norske medier som Aftenposten, NTB og NRK. Samfunnsforskeren Olav Elgvin har pekt på at med bruken av ordet «islamkritikk» får man det til å virke som muslimhatet handler om en rasjonell og mer eller mindre rimelig kritisk holdning til islam.

De anti-muslimske argumentene har uten tvil gjennomslag. Kanskje er det særlig sånne argumenter som driver fram lokale protestaksjoner og i verste fall nedbrenning av asylmottak.

Men de mer nøkterne eliteargumentene, de som skisserer samfunnsmessige konsekvenser, har nok minst like stor virkning.

Sentralt er argumentet om at flyktningene truer velferdsstaten. Her vises det ofte til Brochmann-utvalgets utredning (Velferds- og migrasjonsutvalget) fra 2011. Debatten rundt denne utredningen fikk den gravide Marte Michelet til å skrive at hun var «svanger med velferdsstatens undergang».

Hva sier Grethe Brochmann sjøl?

«Jeg liker ikke å snakke om det på den måten. Innvandring er verken den eneste eller den viktigste pressfaktoren overfor velferdsstaten. Den viktigste årsaken er at en aldrende befolkning betyr lavere vekst i arbeidsstyrken og i skattegrunnlaget. Det er konstatert helt uavhengig av vår utredning at den norske velferdsstaten har et bærekraftsproblem. Men innvandringen byr på noen viktige tilleggsutfordringer. Det var vårt mandat å se på disse.»

(Ikke akkurat noen glitrende analyse av angrepene på velferdsstaten dette, men det er en grei presisering av at det er andre og sterkere krefter som primært bryter ned velferdsstaten.)

Kombinert med velferdsstatsargumentet kommer advarslene om at flyktningene vil ødelegge norsk arbeidsliv med sosial dumping og uthuling av faglige rettigheter. Dette argumentet kjøres også som om det er en helt ny utvikling, og ikke noe som var godt i gang lenge før flyktningene kom over Middelhavet.

Finansavisen har regnet ut at flyktningene vil koste oss 430 milliarder kroner. Men det noen ikke får med seg, er at tallet (4,3 millioner pr flyktning) er en sum av effekter over 86 år (2015–2100). Det er en kostnadsforpliktelse som staten inngår. Det er noe helt annet og et mye større tall enn en årlig gjennomsnittsutgift. Tallet kan ellers presenteres som 53 øre per dag for hver av oss. I debatten har det for øvrig også blitt pekt på at denne beregningsmåten fører til at ikke bare flyktninger, men også innfødte nordmenn i lavtlønnsyrker framstår som en utgiftspost for statsregnskapet.

De tre hovedlinjene i argumentasjonen: Mistenkeliggjøring av hjelperne, mistenkeliggjøring av flyktningene og velferdsstatens undergang møter vi også på venstresida. Blant annet har en del personer med bakgrunn fra ml-bevegelsen markert seg som motstandere av muslimer og venstresidas gjeldende innvandrings- og flyktningpolitikk. En av de mest rabiate, Hans Rotmo er allerede nevnt. En annen er Ove Bengt Berg, stifter av partiet Venstrepopulistene, som var pressesekretær for RVs stortingsgruppe på 1990-tallet. Her vil jeg se nærmere på et par.

Pål Steigan har en svært aktiv blogg, Steigan blogger. Den har nesten sjuhundre abonnenter. Steigans hovedpoeng er at migrasjon tjener storkapitalen. Opp mot det setter han noe han påstår er store deler av venstresidas syn, nemlig at innvandring er anti-imperialisme. Han mener at venstresida har forlatt klassepolitikken og erstattet den med identitetspolitikk, dvs. et fokus på etnisitet, legning og kjønn. Han mener dette er et resultat av kapitalens bevisste arbeid for å splitte og svekke arbeiderklassen gjennom såkalt multikulturalistisk politikk.

Steigan skriver:

«Hva skjer med klassene og klassekampen når rasisme/anti-rasisme tar over som hovedmodell? Jo, arbeiderklassen blir usynlig eller forsvinner, og siden store deler av arbeiderklassen reagerer negativt på konsekvensene av migrasjonen (lavere lønninger, arbeidsløshet, svekking av fagbevegelsen og det organiserte arbeidslivet) så er dermed store deler av arbeiderklassen å regne som rasister, og tilhører dermed den andre sida, de onde. (De stemmer jo på SD og Le Pen!)»

Argumentet om at anti-rasismen svekker klassekampen, er ikke ukjent. En gang var det kvinnekampen som svekket klassekampen. Arbeiderklassen bestod jo som kjent bare av menn. Nå kan det virke som om den består av bare hvite nordmenn.

Noe av denne tenkinga kan minne litt om Magnus Marsdals analyse i boka FrP-koden, hvor han beskrev hvordan såkalt politisk korrekthet kunne støte arbeidervelgere bort fra venstresida og rydde veien for innvandringsfiendtlige populister. Men Steigan tar det et godt stykke lengre med en konspirasjonsteoretisk tenking som gjør religiøse og kulturelle forskjeller i arbeiderklassen til noe som er skapt av kapitalistene og med direkte angrep på flyktninger og muslimer. Blant annet har han hevdet at flyktningestrømmen er drevet av en ondsinnet IS-plan for å ødelegge Europa.

Rødt-politikerne Halvor Fjermeros og Øyvind Andresen i Vest-Agder skrev i januar et blogginnlegg, som etter hvert også ble publisert på Steigans blogg og i en litt kortere versjon i Klassekampen («Bortforklaringer etter Köln» 23.1.2016). Innlegget med tittelen «Köln, Rotherham og den liberale venstresidas unnfallenhet» handler om at folk på venstresida tier av frykt for å bli oppfattet som rasistiske. Innlegget inneholdt et nokså urimelig angrep på Bjørnar Moxnes, som han svarte greit på i Klassekampen. Dermed døde den offentlige debatten, og vi står igjen med en påstand fra om at store deler av venstresida er så livredde for å bli regnet som rasister at grove overgrep blir tiet i hjel. Konklusjonen i innlegget er klar selv om det ikke sies eksplisitt: Det er nødvendig å begrense antallet muslimske flyktninger.

Eksemplene som Andresen og Fjermeros nevner, har blitt flittig brukt av innvandrings- og flyktningmotstandere. Eksemplene er imidlertid langt fra så svart-hvitt som de har blitt framstilt. La oss se på Köln først. Det er ikke tvil om at det ble begått grove overgrep, og at gjerningsmennene stort sett var innvandrere. Men Andresen og Fjermeros bruker denne saka i forhold til flyktningkrisa. Politiets etterforskning viser at det ikke var nyankomne syriske flyktninger som sto bak, men i all hovedsak kriminelle gjenger med marokkansk bakgrunn som oppholder seg mer eller mindre illegalt i Tyskland. Disse gjengene var kjent for politiet, og de skal ha plaget folk i Köln i lang tid. Debattinnleggene etter bidraget til Andresen og Fjermeros på Steigans blogg er fulle av grums. Blant annet er det en innsender som hevder at kvinner, homser og transer vil ha flest mulig islamister inn i Europa fordi de tiltrekkes av «bad boys», og det er påstander om at det dreide seg om en organisert storaksjon i flere byer. Verken bloggforfatterne eller Steigan har sett noen grunn til å ta til motmæle.

Fjermeros og Andresen tar også fram Rotherham-skandalen. Dette er en sak som ofte blir brukt i felttoget mot antirasister og som et eksempel på «politisk korrekthet». Skandalen dreier seg om et omfattende seksuelt misbruk av unge engelske jenter. Gjerningsmennene tilhørte et pakistansk innvandrermiljø. Overgrepene pågikk i mange år før saken ble rullet opp. Forklaringen har vært at folk i politiet og hjelpeapparatet skal ha vært redde for å bli beskyldt for rasisme hvis de pekte på gjerningsmennenes pakistanske bakgrunn. Grundige undersøkelser har i etterkant vist at det var flere årsaker til at overgrepene kunne pågå i årevis. Det dreide seg også om politiets og sosialmyndighetenes holdninger til ofrene. De var mindreårige jenter fra de fattigste delene av den hvite engelske arbeiderklassen. Mange kom fra tungt rusbelastede miljøer. Det var ikke bare overgriperne som så på disse jentene som «trash». Sånne holdninger var også utbredt i politiet. Hvis de hadde vært rusa da overgrepene fant sted, ble saken ikke fulgt opp. Noen av jentene som meldte fra om overgrep, ble truet med tiltale for å kaste bort politiets tid. Når saken ikke ble rullet opp, dreide seg altså vel så mye om ofrenes arbeiderklassetilhørighet som om gjerningsmennenes etnisitet.

Overgrepene i Köln og Rotherham og liknende overgrep fra en utendørskonsert i Stockholm i fjor sommer brukes aktivt av forskjellige typer innvandringsmotstandere. Det har etter hvert blitt en velkjent kombinasjon – angrep på muslimer sauses sammen med angrep på den «politisk korrekte» venstresida. Forsøk på å bringe inn noen nyanser i sånne saker blir ofte framstilt som den ytterste naivitet. Stemmevolumet er høyt og saklighetsnivået er lavt. Derfor er det få av oss som mener noe annet, som orker å delta i sånne debatter, men ære være dem som gjør det. Selv om det konkrete støttearbeidet for flyktninger nok er viktigere hvis vi ønsker å bevege litt på frontene i debatten.

PS. Etter lagsmøtedebatten skrev jeg likevel et innlegg til Klassekampen om Terje Tvedt og godhetstyranniet. Det er også lagt ut på denne sida. Takk til Gudmund Dalsbø som bidro med gode råd til KK-innlegget og laget en bearbeidet versjon av innledninga fra lagsmøtet.


Written by Anne Minken in misc on ti. 01 mars 2016.